Majas girl

Han ringte igjen. Han har faen meg ringt hele sommeren. Noen ganger tar jeg telefonen og oppfører meg rett og slett barnslig. Er helt umulig å ha med å gjøre, er bare ute etter å hakke og er altfor feig til å si det jeg egentlig vil si. At han skal holde seg så langt borte fra meg som mulig. At han skal slutte å ringe. Gi en lang faen i meg. At jeg ikke orker mer. Faen heller pappa, hva mer kan jeg si?

Tydeligvis mye mer.

Åh, hvor ble alle sommerfuglene av? Jeg leter og leter, men jeg klarer ikke å finne de igjen. Jeg savner at det kribler i magen. Jeg savner å få meldinger om hvor søt jeg er. Jeg savner gåturer med jenta jeg er forelska i og jeg savner spenningen som hørte med. Gamle dager. Ikke akkurat gyldne tider, men på den tiden følte jeg i alle fall noe. Det gjør jeg ikke nå. Jeg er et tomt skall som vandrer hvileløst omkring og stanger hodet i veggen. Jeg takler det ikke lengre. Jeg vil bare ha en armkrok å krype inn i, og en stemme som sier at jeg er så jævlig verdt det.

Tomrommet forsvant liksom ikke helt, det bare så annerledes ut. Jeg pussa det på en måte opp. Ny tapet på veggene, la på nytt parkettgulv og jeg hengte til og med opp noen stilige bilder jeg fant på et loppemarked. Fint ble det, ja visst. Alle rundt meg, venner og familie, fikk høre hvor utrolig fint tomrommet nå var blitt. Men det verken jeg eller de forsto var jo at det var akkurat det samme som før. De samme høye veggene. Den samme låste døra. Jeg bare latet som. Fasade, ikke sant? Stadig like tomt og uhåndgripelig.

Alt er liksom satt på pause. Det er nesten som om følelsene mine vet at det er sommerferie. Noe har i alle fall skjedd med dem, for her sitter jeg, midt på slagmarken og jeg sanser ikke krigen på noen som helst måte. Jeg trodde det skulle være verre. Jeg hadde sett for meg et helvete med våpen og forræderi og menneskerettighetsbrudd. Men jeg tok visst feil. Noen få tegn til opprør i startfasen, men det var bare et kort blaff før det roet seg totalt og nå er det faktisk nesten så jeg slapper av. Nesten. Og for å toppe det hele så kom jeg hjem og der lå ni hundre norske fuckings kroner på nattbordet mitt pakket inn i et papir der det sto at pengene var fra han. Far. Pappa. Kall han hva du vil. Forvirringen er total. Jeg kunne treng noen følelser nå. Et lite hint om hva jeg skal foreta meg. Jeg ber ikke om kart og kompass, men et lite skilt som antyder den riktige retningen hadde gjort seg nå.

Det gjelder å tenke positivt tror jeg. Nå må jeg trå til selv, for kontoen er tom så mer psykolog er ikke aktuelt. Nå skal kreftene mobiliseres, nå skal jeg klare meg selv. Tvinge meg selv til å tenke positivt. Slutte å tolke alle komplimenter negativt, slutte å analysere enhver situasjon, slutte å tråkke meg selv ned i søla. Karakterene mine er på vei oppover. Jeg har fantastiske venner og jeg lever livet akkurat slik jeg selv vil leve det. Hvorfor bry seg så mye om verdenen rundt, når mitt eget liv er så bra som det faktisk er. Det gjelder bare å se det. Tvinge deg selv til å tenke de positive tankene istedenfor de negative. Det høres lettere ut enn det er, men jeg prøver iallefall. Jeg fokuserer. Skriver lapper og henger de rundt i hele leligheten. Jeg er flink. Jeg er smart. Jeg er fantastisk! Og det er du også!

En fyr sa til meg en gang at det er et godt liv. Han har rett. Så jævlig rett. Det eneste som har stoppet meg fra å skjønne det er meg selv.

Det kom plutselig og totalt uventet. Bygget seg opp og til slutt eksploderte det. Inni meg såklart, men litt utenpå også. Jeg trakk glidelåsen helt opp og tok på meg hetten, kjempet forgjeves mot tårene som begynte å renne nedover kinnene mine. Redselen. Usikkerheten. Alt sammen, akkurat som før. Pusten ble tungere, nærmet seg hyperventilering. Hjertet hamret og jeg var gjennomvåt av svette lenge før vi var hjemme. Tårene ble flere og flere. Jeg så rett fram og gikk med bestemte skritt, ville bare komme hjem. Ligge under dyna og være varm og trygg. Men selv da har jeg det ikke fint. Alene, alltid alene. Så kommer smerten og sorgen og river meg opp innvendig. De stille tårene gjør putevaret vått så jeg må snu puta, men den andre siden blir bare våt den også. Alle musklene er spent, og jeg føler meg reddere og mer alene enn jeg aldri før har følt. Skjelver. Gråter. Sover ikke.

Jeg satt i sofaen og pratet med en fyr. En ganske kul fyr faktisk, en jeg hadde kjent en stund. Og tre timer senere slo det meg at jeg flørtet. Jeg ble forvirret og skjønte liksom ikke helt hva som akkurat hadde skjedd. Kjente etter, og jada: sommerfuglene var på plass i magen. Og jeg som trodde jeg var lesbisk! Jaja, betatt av en pojke. En gang må vel være den første.