Majas girl

Hun bare jeg liker deg liksom. Jeg ble løftet opp på en rosa sky som seilte gjennom luften med meg stående stødig oppå. Utelukkende fordi hun likte meg. Jeg kunne ikke tro mine egne ører, det var nesten som om mitt høyeste og mest urealistiske ønske hadde blitt oppfylt. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle høre de ordene noen gang. Jeg liker deg. Nå var verden perfekt. Alt var bra. Jeg var på topp og snart ville jeg være der sammen med henne. Hun trengte bare litt tid. Personlige årsaker som jeg tilfeldigvis viste alt om. Ja vel tenkte jeg, tid skal du få. Jeg har massevis av tid, jeg har jo hele livet foran meg. Vi har hele livet foran oss! Jeg ventet, samtidig som jeg merket at tålmodigheten min minsket i takt med at den rosa skyen ble større og større. Og plutselig, uten at jeg visste hvordan eller hvorfor det hadde skjedd så var spenningen mellom oss forsvunnet. Hun var gått videre og jeg satt igjen, stormende forelska og lurte på hva som hadde skjedd. Den rosa skyet krympet og ble grå og til slutt var det ikke noen sky igjen å stå på. Jeg falt hardt, hardere enn aldri før. Bakken er ennå ikke nådd.