Majas girl

Jeg hadde trosset alle råd jeg noen gang har fått hva uteliv angår, og dratt på fest med verdens verste humør. Alkohol gjør absolutt ikke susen i slike situasjoner, og jeg ble lei meg og desperat etter en konklusjon. Etter flere timer med nachspiel dro jeg med meg min hjertes utkårede for å få noen svar. Vi satte oss i trappa. Musikken var høy og stemningen var god blant de andre festdeltakerne. Jeg og hun var derimot preget av alvoret. Nå skulle alle kortene på bordet.

Jeg hadde sett det komme, jeg visste innerst inne at alt var blitt feil mellom oss. Det hadde vært så rart i det siste, men jeg hadde nektet å se sannheten i øynene. Når hun sa at hun hadde vært betatt av meg lenge, men at følelsene nå var borte så kom det derfor som et sjokk samtidig som jeg visste det så altfor godt fra før av. Jeg som var trist og lei i utgangspunktet nådde nå et absolutt bunnpunkt. Vi pratet litt og jeg sa akkurat hva jeg følte. Tenkte at nok var nok, jeg gidder ikke mer. Jeg bare sier det som det er, og så får hun bare se selv hva hun ville. Men hun hadde sett for lenge siden, og uheldigvis for meg var det eksen hun så på nå. Jeg var glemt og fortrengt. Jeg var et tilbakelagt stadium. Men vi kan vel være venner? Jeg vet egentlig ikke helt, jeg. Venner liksom. Hvordan er man venner når den ene parten vil være kjæreste?

Vi klemte hverandre lenge etter praten. Jeg holdt rundt henne og ville egentlig aldri la henne gå, men jeg visste jeg måtte. Når vi returnerte til festen gikk jeg sporenstreks bort til en venninne og begynte å gråte i armene hennes. Takk og lov for gode venner som klemmer deg og lar deg gråte en stund før de gir deg bankkortet sitt og setter deg i en taxi hjem. Jeg har aldri vært tristere enn jeg er akkurat nå.