Majas girl

Herregud, hvor mange ganger hadde vi ikke vært gjennom dette? Hvor mange ganger hadde jeg ikke pratet om dette til vennene mine? Minst tusen, om ikke mer. De greide likevel aldri å slå seg helt til ro med at jeg ikke ville putte meg selv i en bås. At jeg ikke ville kalle meg selv verken bifil eller lesbisk, i alle fall ikke ennå. De er vant til at alle rundt seg er noe, at man liksom kan kalle alle noe. Men så kom plutselig jeg ut av skapet som ingenting. What the fuck liksom? De har ingenting imot homofili, og de sier de ikke har problemer med at jeg ikke vet hva jeg er og at jeg ikke engasjerer meg så mye i å finne det ut heller. Likevel spør de stadig sånne spørsmål som gjør at jeg skjønner at de ikke helt klarer å godta at jeg ikke er noe. Og nå begynner jeg å bli lei. Jeg tenker minimalt på min egen legning ? kan ikke de slutte å tenke på den også? Vi har da langt mer viktige ting å bruke tiden vår på enn sånne uvesentlige spørsmål. Hvis jeg noen gang finner ut hvilken fil jeg kjører, så har det jo ikke en revolusjonerende betydning for livet mitt uansett. Derfor velger jeg å putte meg selv i den båsen som faktisk betyr noe: forelska.