Majas girl

Hun ba meg skrive en liten hilsen da vi skulle utveksle russekort. Hun var den peneste i rommet, kanskje til og med i hele verden. Hun var den kuleste personen jeg hadde vært så heldig å bli kjent med noen gang. Hun var alt jeg ville ha, og hun hadde gitt signaler om at hun muligens ville ha meg også. Jeg bare ventet på hennes avgjørelse. Hun hadde alle kortene, og jeg ventet på neste trekk. Spenningen, forelskelsen og redselen for at hun ikke ville ha meg rev meg i stykker innenfra. Jeg var så altfor forelsket. Det eneste jeg ville var å reise meg opp å rope ut at det var henne jeg ville ha. At hun var the one for me. Jeg ville hviske henne i øret at jeg var glad i henne. Jeg ville fortelle henne hvor utrolig pen hun er. Men alt jeg fikk var baksiden av et russekort og en svart sprittusj. Alt jeg ville si til henne kunne blitt en hel roman, men her måtte jeg nøyte meg med maks femten ord. Jeg hadde så mye å si som russekortet aldri i verden kunne gi rom til. Så jeg nøyde meg med ett ord og to tegn.

Konklusjon: ?