Majas girl

Det hadde bygget seg opp. Jeg hadde kjent depresjonen snike seg inn på meg, og plutselig var den der. Mørket omsluttet meg totalt. Jeg ble redd. Det var lenge siden sist, men jeg viste så altfor godt hva jeg kunne gjøre hvis det ble for mørkt, og hvis jeg ble for svak. Jeg visste hvilke fremtidige arr jeg kunne påføre meg selv. Ti minutters svakhet var nok. Såret ble ikke stort, men det var like fullt et sår. Ett bevis på min egen svakhet, som lyste opp mot meg hver gang jeg kastet et blikk ned på håndleddet. Det var ikke nok med tjuetre timer og femti minutters styrke. Det er de ti minuttene som virkelig teller.