Majas girl

Jeg merker en viss motvilje i meg. En stemme som sier det ennå er håp og at det fortsatt kan bli meg og henne. Jeg klarer ikke å komme over henne, jeg klarer ikke å bare være venner. Men akkurat idet jeg tenker at nok er nok: vi får være kjærester eller ingenting, så sender hun meldinger hun absolutt ikke burde sende. Spesielt ikke hvis det var venner vi skulle være, og det var jo faktisk det hun ville. Å bare være venner. Hver gang jeg er i ferd med å miste håpet, så sier hun noe som får lyset av håp til å blusse opp igjen, men det blir aldri noe mer enn det. Aldri mer enn ett par meldinger. Og slik går det i en evig sirkel, mens vi fortsetter å bare være venner.