Majas girl

Jeg har vært på byfereie den siste uka, og det har gjort meg godt. Som den oppmerksomme leser muligens har skjønt, så tenker jeg og overanalyserer jeg ting altfor mye. Slike utflukter til steder jeg forsvinner litt i mengden og kan fokusere på meg, og meg alene er derfor alltid velkomne.

På ett tidspunkt i løpet av den siste uka befant jeg meg i en park. Jeg lå på ett teppe cirka på midten, og kunne se alle andre parkgjengere; store familier som grillet, vennegjenger som tok seg en øl, venninner som solte seg og folk som leste en god bok. Jeg tok meg selv i å tenke på om noen av alle disse menneskene hadde lest bloggen min. Jeg har ikke verdens høyeste lesertall og tanken var derfor på grensen til de absurde. Likevel var tanken skremmende. Bloggen min ble startet fordi jeg ville ha litt respons på det jeg skriver, og det har jeg fått. Er det da vits å blogge mer? Jeg vet ærlig talt ikke.

Javisst er jeg anonym, men det er langt ifra umulig å finne ut hvem jeg er. Plumper for eksempel noen i min nære omgangskrets innom vil de etter all sannsynlighet skjønne at jeg er meg. Og det kan jo skje - vi er faktisk på internett! Bloggen min er svært personlig, og jeg vil nødig miste anonymiteten min. Jeg har fått det jeg ville ha, og nå lurer jeg rett og slett på om risikoen for at jeg identiteten min avsløres er en risiko jeg er villig til å ta. Jeg tar herved steget inn i den berømte tenkeboksen, og vil komme tilbake med en avgjørelse når den er tatt.