Jeg er jo bare glad i henne
Du må kutte henne ut, du merker jo selv at det ikke går så bra.
Nok en venninnes tapre forsøk på å prate meg til fornuft. Jeg trenger det ikke. Jeg forstår poenget deres utmerket godt, og ikke bare det ? jeg er enig også! Det er helt forferdelig å bare være venner når du innerst inne vil være så mye mer. Det gjør vondt, rett og slett vondt. Det gjør meg trist og nedfor, og dessuten mister jeg selvfølelse. For hva er det jeg mangler? Hvorfor er jeg alltid bare en venn? Hvilken essensiell del av meg mangler for at jeg kan bli sett på som en kjæreste? Vennene mine ser at jeg sliter, de ser at mitt og hennes vennskap ikke gjør meg godt. At det eneste det gjør er å psyke meg ut. Jeg ser det jeg også, men likevel klarer jeg ikke å slutte å være sammen med henne. Jeg klamrer meg til et mikroskopisk håp om at kjærligheten skal seire til slutt. Jeg er jo bare glad i henne.
gjenspeielt
01.jul.2009 kl.22:53
Setter stor pris på sånne seriøse tilbakemeldinger, det hjelper med litt råd og veiledning fra folk som er eller har vært i samme båt. Eller bare at en bryr seg nok til å vise medmenneskelighet. Det er altfor mange som bare gir faen, der ute.
Jeg er ikke helt over han, det vet jeg. Jeg kommer antakeligvis ikke til å komme Ordentlig over han heller. Selv om jeg har vært sammen med en annen før han, så var det han siste som var min første kjærlighet. Og de blir på en måte alltid hengende ved deg, tror jeg.. Sucks, men ..
Og det er som du sier; om så håpet er mikroskopisk, så er det der. Det i seg selv er nok til å vippe en hel, godt forberedt armè av pinnen. Hvis man først har kommet seg inn i hjertet til en person, så er det vanskelig å komme seg fullstenedig ut igjen. Dessverre. Men på en måte er det fint også, jeg føler meg litt mer levende. Litt mer tilstede. Selv om det gjør vondt.