Majas girl

Ærlig talt så har jeg visst lenge at det aldri ville bli meg og Tina. Hadde vi satset for fire måneder siden, så kanskje, men det har gått altfor lang tid og det har blitt sagt og gjort altfor mye teit som gjør at sjansen har gått fra oss. Det vil jeg faktisk være så modig å påstå at jeg har innsett også. Jeg er over henne. Det kiler ikke i magen når jeg ser henne lengre, jeg blir ikke stammende og usikker, og jeg rødmer ikke lengre bare hun sier navnet mitt. Jeg er ferdig med å være lei meg for at vi ikke ble kjærester. Det som er så uendelig trist akkurat nå er at jeg også mister en venn. Før alt ble vondt og vanskelig mellom oss, så var vi venner. Hun var den som alltid støttet, lyttet og forsto på min vei ut av det berømmelige skapet. Hun har betydd så uendelig mye rent vennskapelig, og det er vondt å vite at ting nå tyder på at vennskapet vårt også er over. Blir jeg aldri ferdig å være lei meg for at jeg har mistet henne?