Majas girl

Vi hadde avtalt å finne på noe i dag. Jeg flytter snart, og vi måtte jo ta avskjed med hverandre. Bare som venner, men for meg som noe mer også. Jeg så på en måte på den forestående (i mangel på et bedre ord) daten som ett slags skille. En milepæl. Ett avsluttende ritual som kanskje kunne få underbevisstheten min til å skjønne at jeg måtte komme meg videre i livet. Vi skulle ikke møtes før på kvelden. Jeg ventet. Timene sneglet seg forbi, og jeg slo i hjel tid med å lese en bok, lage en god og sunn middag, besøke bestemor (trist avskjed) og å henge litt med en venninne. I åttetiden på kvelden var jeg hjemme igjen, og nå ventet jeg bare på at hun skulle ta kontakt. Hun trente nemlig, og skulle ringe meg etterpå. Jeg hadde allerede brukt hele dagen på å vente og jeg var derfor rimelig lei av å vente allerede. Når klokken nærmet seg ti ble jeg nesten desperat. Hun var på facebook, hvorfor snakket hun ikke med meg? Hun hadde skrevet ett innlegg på bloggen sin, hvorfor skrev hun ikke en melding til meg? Kanskje telefonen min var ødelagt? Eller kanskje hun hadde glemt det? Kunne jeg ta kontakt? Var jeg for innpåsliten da? Og hva gjorde det egentlig om jeg var litt innpåsliten, jeg ville bare si farvel. Jeg ville jo bare få en avslutning på det hele, noe som kanskje gjorde det lettere å komme seg videre. En slutt. Jeg ville si at jeg var takknemlig for vennskapet vi hadde hatt det siste året. Jeg ville at hun skulle vite at uten henne hadde jeg ennå gjemt meg inne i det berømmelige skapet. Jeg ville si alt som var usagt slik at jeg kunne begynne å så fremover. Hvorfor var hun så treg med å gi lyd fra seg? Jeg ble redd for at hun ikke ville ha noe med meg å gjøre. At jeg ikke skulle få avskjeden min. Jeg ble oppriktig redd for var det noen jeg faktisk trengte å si farvel med så var det henne. Tina. Jenta som hadde gjort det siste året til ett relativt begivenhetsrikt år. Jenta som hadde fanget oppmerksomheten min med sitt platinablonde hår som av en eller annen merkelig grunn liksom ikke gjorde henne til en blond bimbo, men til en kul og fresh jente. Tina. Hadde jeg brukt den tiden og den hjernekapasiteten jeg har brukt på henne til noe fornuftig kunne jeg sikkert løst både klima- og finanskrisen. Ante hun egentlig hvor mye jeg ventet på henne? Ante hun hvor mye denne avskjedsdaten betydde for meg? Hvorfor i helvete tok hun seg så jævlig god tid?! Jeg ventet for faen! Jeg venter alltid.