Majas girl

Flyet lettet fra bakken. Tanken på at jeg ikke skulle tilbake før til jul gjorde at tårene presset på, men jeg klarte å holde de inne. En uke senere satt jeg der: i mitt nye hjem. Et lite rom til en altfor høy pris midt i en ukjent by. Likevel, det føltes godt, for dette var hjemmet mitt. Her skulle jeg bygge og her skulle jeg bo. Her skulle jeg vokse opp og lære meg å stå på egne bein. Her skulle jeg starte på nytt, gjøre meg kjent og få nye venner. Hvem hadde trodd at lille meg turte det? Ingen, ikke engang meg selv. Derfor var det lov å felle noen tårer. Noen tapre tårer som viste at helt voksen var jeg nok ikke ennå.


PS: av ulike grunner kommer jeg til å blogge litt mindre enn normalt de neste to ukene.