Majas girl

Jeg satt på flybussen etter den mest rørende avskjeden jeg har hatt på flere år. Jeg hadde holdt tårene unna til hun hadde gått, men trygt inne i bussen kjente jeg tårene presse på. Jeg skjønner ennå ikke hva det var som gjorde meg så trist, det bare rant over. Bussen rullet av gårde gjennom byen, og jeg satt å så ut av vinduet på alle menneskene og alle husene. Brått innså jeg hvor liten jeg er. Sorgen jeg følte veide så altfor mye. Det var det største i hele verden, men bare for meg. Ingen andre brydde seg nevneverdig. Jeg bare satt der, alene, og gråt mine modige tårer av grunner jeg ikke kunne komme på selv engang. Jeg skjønte hvor liten verden er, jeg skjønte hvor jævla meningsløst alt er. Tårene kan være så modige de bare vil, sorgen kan være så stor den vil ? men i forhold til verden er de bare en fis i evigheten. Og tanken på det gjorde det egentlig bare verre. Jeg vet å trøkke meg selv ned i søla.