Utenfor
Du vet jeg må gjøre dette, sa hun, søsteren min. Jo visst faen visste jeg det, jeg visste det så godt at jeg fikk vondt inne i meg. Følelsen av ensomhet har aldri vært større enn da hun lot meg sitte igjen alene inne i bilen, mens hun gikk inn for å nyte bestemors tradisjonelle romjulsmiddag med hele familien. Det var ikke henne jeg var sint på, for det var ikke hun som forlot meg. Det var pappa. Alle idiotene som trodde jeg valgte bort min egen familie; de skulle visst sannheten. Pappa tvingte meg til å ta det valget, det var intet alternativ. Det gjør vondt å stå utenfor å se inn på de lykkelige ansiktene som sitter sammen rundt bordet, men jeg vet jo at de egentlig bare har på seg masker alle sammen. For den tomme plassen der jeg egentlig skulle sittet er en evig påminnelse om tragedien, om pappas egoisme og alle andres feighet. Og om at faktisk bare finnes en modig person i hele familien, og det er hun som blir straffet selv om ingenting er hennes feil. Hvorfor prisen for å si ifra om smerten var min egen familie vil jeg alltid lure på.
