Angst
Det kom plutselig og totalt uventet. Bygget seg opp og til slutt eksploderte det. Inni meg såklart, men litt utenpå også. Jeg trakk glidelåsen helt opp og tok på meg hetten, kjempet forgjeves mot tårene som begynte å renne nedover kinnene mine. Redselen. Usikkerheten. Alt sammen, akkurat som før. Pusten ble tungere, nærmet seg hyperventilering. Hjertet hamret og jeg var gjennomvåt av svette lenge før vi var hjemme. Tårene ble flere og flere. Jeg så rett fram og gikk med bestemte skritt, ville bare komme hjem. Ligge under dyna og være varm og trygg. Men selv da har jeg det ikke fint. Alene, alltid alene. Så kommer smerten og sorgen og river meg opp innvendig. De stille tårene gjør putevaret vått så jeg må snu puta, men den andre siden blir bare våt den også. Alle musklene er spent, og jeg føler meg reddere og mer alene enn jeg aldri før har følt. Skjelver. Gråter. Sover ikke.
