Pause
Alt er liksom satt på pause. Det er nesten som om følelsene mine vet at det er sommerferie. Noe har i alle fall skjedd med dem, for her sitter jeg, midt på slagmarken og jeg sanser ikke krigen på noen som helst måte. Jeg trodde det skulle være verre. Jeg hadde sett for meg et helvete med våpen og forræderi og menneskerettighetsbrudd. Men jeg tok visst feil. Noen få tegn til opprør i startfasen, men det var bare et kort blaff før det roet seg totalt og nå er det faktisk nesten så jeg slapper av. Nesten. Og for å toppe det hele så kom jeg hjem og der lå ni hundre norske fuckings kroner på nattbordet mitt pakket inn i et papir der det sto at pengene var fra han. Far. Pappa. Kall han hva du vil. Forvirringen er total. Jeg kunne treng noen følelser nå. Et lite hint om hva jeg skal foreta meg. Jeg ber ikke om kart og kompass, men et lite skilt som antyder den riktige retningen hadde gjort seg nå.
