Majas girl

Jeg kjenner at jeg har det ganske bra for tiden. Selvfølgelig er jeg litt urolig for at han der idioten/far/pappa/kallhanhvafaenduvil plutselig skal stå å ringe på døra, men det er bare en liten uke til jeg stikker herfra uansett så det gjør ingenting. Jeg har tenkt å nyte de siste dagene hjemme like mye som jeg har nytt de to siste månedene. Jeg skal gå på fjelltur, jeg skal kjøpe meg nye sko, kjøre lange turer, bade i sjøen uansett om det er iskaldt  eller ikke og selvfølgelig spille masse kort med min søteste lillesøster. Dere skjønner, jeg er glad. Lykkelig. Og det er helsprøtt for det er så jævlig lenge siden sist. Det er nesten så jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til det, og jeg vet iallefall ikke hvordan jeg skal skrive om det. Så jeg driter i det. Skrivingen altså. Stikker heller på fjellet og kjenner vinden ruske i håret og pulsen stige for hvert skritt jeg tar. Det er da jeg tenker at jeg er så jævlig heldig som lever og at det er dette som er livet og at jeg er så stolt at meg selv som har kjempet meg gjennom depresjonen og endelig klarer å le igjen. For ja, tro det eller ei, men jeg smiler. Faktisk så smiler jeg hver eneste dag. Denne sommeren har overgått enhver forventing, og det er nesten litt trist at den snart er over. Jeg skal kaste meg selv ut i intet uten noen form for sikkerhetsnett, og ja, selvfølgelig er jeg nervøs. Men jeg tenker at uansett hvor vanskelig det kanskje blir, så kan det umulig være så vanskelig som det jeg allerede har vært gjennom. Ingen fare. Jeg smiler. Jeg smiler hver jævla dag.